Eye opener

Så livet er noe dritt. Man prøver og prøver, gjør alt riktig. Det er i hvertfall det man tror. Helt til man ligger på et hotellrom i en fremmed by og venter på Mr. Right. Eller Mr. Right now. Eller Mr. Hvem enn han er. Anyway, han kommer aldri, helgen ender i blod og tårer og man drar hjem igjen. Det er en dårlig helg på alle mulig måter... What now?

Har funnet ut at jeg skal spille mer piano og lære meg å prate baklengs. Nnil Iris er klar for resten av livet! Eller i hvertfall klar for å tilbringe helgen alene...


Nå har jeg funnet ut at jeg skal tenke positivt på fremtiden istedenfor negativt på fortiden. Vet ikke om det fungerer, men det høres så fint ut. En annen motivasjon jeg har brukt en stund er at jeg kun skal vente på ting som sikkert kommer; heisen, helgen og sommerferien. Men hvis vi tenker på det, livet handler kun om venting. Vi venter alltid på noe, og når det kommer har vi for lengst begynt å vente på noe nytt.

Jeg våkner tidlig og venter på at klokka skal ringe.
Jeg venter på å dra hjemmefra.
Jeg venter på bussen.
Jeg venter på at bussen skal komme frem.
Jeg venter på at telefonen skal ringe og mailene komme inn, samtidig som jeg venter på at arbeidsdagen er over.
Jeg venter i butikkø.

Jeg venter på bussen.
Jeg venter på at bussen skal komme frem.
Jeg venter på at middagen skal bli ferdig.
Jeg venter på et tvprogram.
Enda et tvprogram.
Jeg venter på leggetid.

Jeg venter på å sovne.

Hele tiden venter jeg på et bedre liv.
Jeg tørr ikke å tenke at this is it...

En ting som i hvertfall alltid får meg til å
smile er å se på mine lekre aerobicsko, her er de: