Jeg har litt problemer med å slutte å bekymre meg over ting... Jeg klarer å la være å bekymre meg over store ting, som om hva jeg skal i helgen eller om noen er sinte på meg eller hvordan jeg skal komme over veien ved Nationaltheatret på vei til jobb hver dag. Men da blir det sånn at jeg bekymrer meg over små ting i stedet, ting jeg ikke kan gjøre noe med. For eksempel om regndråpene slår seg når de treffer asfalten. Det har jo regnet veldig mye i Oslo i det siste, og da tenker jeg på sånne ting.
Men i går kjøpte jeg ny PC. Jeg var først på butikken ved siden av jobben, så gikk jeg gjennom hele byen for å finne en annen butikk, men det finnes nesten ingen databutikker i Oslo så jeg endte opp ved siden av jobben min igjen. Det er forresten en god idé for en eller annen å åpne en stor databutikk i Karl Johan. Grunnen til at jeg ikke gjør det selv er fordi jeg skal enten åpne en bokhandel i New York, eller så skal jeg bli hjernekirurg i Chicago. Jeg må bare få nytt pass først så jeg kan reise til USA.
Uansett, på butikken ved siden av jobben min traff jeg Aleksander. Han var veldig vanskelig å snakke med. Da jeg sa jeg skulle kjøpe PC, men ikke visste hvem jeg ville ha så så han bare spørrende på meg. Jeg tenkte først at det var vel hans jobb å vite det, så tenkte jeg at jeg ville ha en annen mann til å hjelpe meg, men så tenkte jeg at nå har jeg fått Aleksander og da får jeg klare meg med han. Så jeg hjalp han litt på vei ved å si at jeg ville ha en maskin som holdt seg kald i senga og som jeg kunne spille Harry Potter på og Aleksander ble faktisk litt mer behjelpelig etterhvert så jeg kjøpte den beste de hadde. Aleksander spurte om jeg ville ha noe ekstrautstyr til maskinen... Jeg studerte han opp og ned, men bestemte meg for at jeg ikke ville ha noe ekstrautstyr.
I tillegg til å kjøpe datamaskin har jeg trent to ganger denne uka. Begge gangene var et mareritt, men i dag kom det faktisk en jente bort til meg å spurte om råd til et apparat. Haha, tenk å spørre MEG om råd til trening! Jeg har også klart å holde det ryddig hjemme i et par uker nå og jeg har nesten ingen klær igjen å vaske! Men det er ingen som har sett det, så det er vel ingen som tror på det. Her kommer det nemlig aldri en sjel, bortsett fra de som skal levere mat til meg. Så du må tro jeg skvatt her en dag da det banket på døra klokka elleve om kvelden! Jeg ble livredd og satt å skalv i sengen noen minutter før jeg turte å sjekke i vinduet i stua, men der så jeg ingen. Så jeg tittet forsiktig ut mellom persiennene på soverommet og tror du ikke det gikk en gutt vekk fra døra mi... Med en PIZZA! Så ja, kun folk med pizza kommer hit, og de kommer ikke inn, de vil bare ha penger også går de igjen. Denne gangen var ikke pizzaen til meg engang, men de antok vel det for jeg handler så ofte. Det har også hendt at pizzaleveringsstedene ringer meg. Helt ut av det blå. Sikkert fordi de savner meg...
